Det undrer meg hvorfor filosofi og litteraturvitenskap har fått så lite plass i teorier om sosiale medier. I diskusjonene handler det fort om teknologisk forhold, markedsrelaterte kommunikasjonsstrategier eller diskusjoner som ikke er fundert i teori i det hele tatt. Kan hende er det fordi brukerne av disse kanalene ikke har vært så opptatt av å teoretisere og snarere vil kommunisere. Kanskje er det fordi det til nå har vært mest viktig for de som setter premissene – å få folk til å ta kanalen i bruk? Kanskje har det med tid å gjøre? Nå er det etablert en stor mengde kommunikasjon på nettet. Nå vil kanksje flere og flere filosofere over hva dette store kvantum av informasjon kan fortelle oss. Hva slags liv er det som finnes i det digitale rommet og hvordan kan det bidra i våre virkelige liv?
Julia Kristeva skriver i flere av sine teorier om hvordan mennesket danner et subjekt gjennom sitt møte med kulturen. Kristeva er kjent som språkforsker og semiotiker. Litt populært kan man si at hun undersøker hva du sier. Ved å se på hvordan du sier det – og gjennom hva du ikke sier, rytmen i tekst eller utsagn, peker hun på spor til erkjennelse om hvem du kan være – og hvordan du fremstår for andre. Spennende?
Barnet lærer seg sine første rytmiske ytringer i mors mage, mener Kristeva. Mens vi ligger der og skvulper, orienterer vi oss gjennom en rytme av tilstedeværelse, hører dulgte lyder og aner impulser utenfra. Vi fødes med en utstøting fra den trygge ettheten med morskroppen og må møte omverdenen som et eget lite og fremmed subjekt. Dette er en av de mest kritiske øyeblikkene i våre liv, skriver Kristeva.
Uaaaææææ! Ikke rart vi skriker. Vi er i ferd med å fødes inn i vårt nye liv. Og hvordan går det til? Vi holder fast i rytmene våre – svinger frem og tilbake i små ooh og booh – klamrer oss til mor og samtidig orienterer vi oss mot dette tredje nye, verden. Verden er et uoverstigelig stort sanseinntrykk i farger, lukt, lyd, smak… I løpet av kort tid har vi samlet tusenvis av inntrykk, prosessert dem, responderer eller agerer, bytter ut og tar i bruk nye virkemidler, setter en liten prøvende fot frem og danner møysommelig det som skal bli ens egen karakter – et jeg.
Det er dette jeget som Kristeva sporer i sine teorier. Hun leser oss som individer og som en blant mange polyfone stemmer i et samfunn. Lik en Sherlock Holmes sporer hun lag på lag som gir mening til hvorfor noen sier som de sier, eller gjør som de gjør. Ikke fordi vi skal avsløres som tyv eller morder, men fordi hun ønsker å fremholde hvordan mening dannes, hva slags strukturer som er herskende og når de endres. Her er du, sier hun, når hun kommer på besøk, og sylkvast peker på hvilke mønstre som mennesker i en sammenheng blir enige om å dele, bevisst eller ubevisst. Ofte benytter hun tekster fra kjent litteratur, romaner og dikt, for å illustrere hvordan vi tenker. Det er nesten skremmende å se hvor mye en har til felles med romankarakterer diktet opp for flere hundre år siden…
Kristeva har en forkjærlighet, tror jeg, for de som bryter mønstre, de fremstår som annerledes eller plasserer seg litt på siden av det etablerte, hun omtaler en slik person som en dissident. Man må stå litt på siden av det etablerte for virkelig å se hva alle de andre gjør, sier hun. Og vi kan godt ta med oss litt av den anerkjennelsen og kanskje trøsten som ligger i dette. Det gjør ikke noe om du stikker deg ut. Tvert i mot så kan det innebære at du blir i stand til tenke annerledes og formulere ideer som andre enda ikke har sagt. Kanskje var det derfor paven var så redd for kvinner? – og særlig kvinner med rødt hår?
Nok om det- jeg skriver om Kristeva og hennes tanker om subjektet. Også skriver jeg om mulighetene til å filosofere om sosiale medier. Hva skjer hvis vi tar Kristevas teorier inn i erfaringene vi gjør oss med sosiale medier? Er det mulig å bruke hennes tanker om å fødes - inn det å bli til som et virtuelt jeg? Hvordan danner vi et nytt subjekt via våre tastetrykk? Hvilke mønstre, hva slags adferd er det som preger oss, hvem bestemmer rytmene vi inngår i og hvilke muligheter har vi til å velge – og hvis vi velger, – hva skjer da?
Dette kan raskt munne ut i en diskusjon om fri programvare og det destruktive ved spill som har fokus på å drepe. Jeg ser det. Og det er både en relevant og en viktig diskusjon. Men, jeg tror det er mer å hente. Hva er det som driver oss på nettet? Jeg har lyst til å bruke Kristevas eksempler med litteratur. For jeg tror, paradoksalt nok at ord og bilder fra blader og bøker kan bidra til innsikt i den virtuelle verden. Tin Tin, Donald Duck, Dorothy, Dicki Dick Dickens, hvilken karakter er du? Vi klikker oss inn og frydes over felles egenskaper.
Det er skrevet en rekke bøker om å reise. Det er bøker som Alice i Wonderland, Skatten på sjørøverøya, Jorden rundt på 80 dager med flere. Filosofer og teoretikere har beskjeftiget seg med analyser om hvordan romankarakterene beveger seg rundt i sine fiksjoner, hvilke ord de bruker, når og hvor de sier det de sier. Stor mening tillegges hvor forfatteren setter punktum og hva som står i den første og den siste setningen – og hva overskriftene forteller. Tilsvarende er det nyttig å spørre hva slags historie som etableres når et jeg taster sine data inn i sosiale media. Er det bare dikt og forbannet løgn – eller er det livets poesi i elektroniske allgoritmer. Jeg ser frem til mer og flere analyser på området. Det trenger vi. For skal det bli liv laga i sosiale medier så er det grunnleggende at vi vet litt mer om hvordan kan vi bidra til at det blir en god historie.
#SMD2012». Eller favoritten «praktisk spm: Noen som vet om det er garderobe på Latter, hvor jeg kan plassere kofferten min #SMD2012».
