Om DN, sosiale produkter, tjenester og folk!

I dag (5.12) har jeg et innlegg på Kampanje.com – «Tilpass deg eller dø! » (http://bit.ly/QGywwY). Noe av essensen i innlegget beskriver en ny type gjennomsiktighet som innebærer at folk og virksomheter må fremstå etterrettelige. For å sitere meg selv:

«De nye kravene til åpenhet påvirker produkter og tjenester. Sannheten om dem vil bli kjent! Nye kvalitetsbegreper som “sosial mat”, “sosial energi” og “sosiale klær” er på vei. Sosiale produkter og tjenester må tåle dagens lys – også når de gås etter i sømmene under relasjonssamfunnets lupe i sosiale medier. [...] Når hypotesen om at informasjon kan styres eller holdes tilbake står for fall utløser det samtidig et behov for ny lederkompetanse og holdninger – et krav om “sosiale” ledere»

Et veldig konkret eksempel og en illustrasjon på hva dette handler om er historien om innlegget i Kampanje. De fleste som skriver vet at det ikke er lett å få ting på trykk – og at det ender med en runde hos mulige utgivere.  For meg handlet det om Kampanje, DN og Aftenposten. I dette tilfellet svarte Aftenposten, som har publisert flere av mine kronikker tidligere, høflig nei, og oppfordret meg samtidig til å levere inn nye ting til vurdering. DN svarte først «Tja» og ba meg stramme inn innlegget. Det var et godt tips (takk) og jeg sendte en ny utgave. Etter et par purringer fikk jeg beskjed om at innlegget skulle “på” i løpet av uka … men ingenting skjedde. Etter fjorten dager tok jeg igjen kontakt – og fikk beskjed om at det var en ny redaktør som måtte vurdere innlegget på nytt. Jeg mailet og ringte henne – som sa at hun skulle vurdere det og gi beskjed samme dag. Det ble helt tyst i en uke til. Ingen tilbakemelding. I en ny mail  informerte jeg om at jeg ville publiser i andre kanaler – hvis jeg ikke hørte noe i løpet av dagen. Ingen respons. Så gikk den til Kampanje – som publiserte dagen etter at de fikk innlegget. Først da ringte DN og spurte hva som hadde skjedd …

Poenget mitt er virkelig ikke at jeg er lei eller deppa over at jeg ikke fikk kronikken på i DN. Jeg er realist nok til å forstå at der i gården gjelder beinhard redaksjonelle prioritering. Det denne saken handler om er gjennomsiktighet, sosiale produkter, tjenester og folk. Jeg mener objektivt sett at den stilen DN kjører i denne saken virkelig ikke holder vann. Dessverre tror jeg at dette er ganske typisk adferd i mange redaksjoner. De lever fortsatt i den tro at de kan skalte og valte med sine nettverk – fordi det er alltid nok av informanter, skribenter og innlegge å ta av. Det er alltid noen som vil på. Med andre ord er det ikke så farlig med kunde- eller skribentbehandlingen. Som en rimelig kvalifisert skribent opplever jeg DNs behandling som arrogant og faktisk litt nedverdigende. DN på sin side opplevde kanskje at de rett og slett hadde for mye å gjøre og prioritere.  Uansett er det er ikke et godt utgangspunkt for et videre samarbeid – men derimot et utgangspunkt for denne bloggposten som DN ikke kan gjøre noe som helst for å stoppe. Vi snakker om en ny type gjennomsiktighet – hvor sannheten vil bli kjent.

Dypest sett handler det om dype endringer – hvor ny åpenhet og forventinger tvinger frem endringer som påvirker det bestående. Det andre hovedpoenget i artikkelen i artikkelen min var:

I boken “The end of business as usual” hevder Brian Solis at bedriftsledere og virksomheter trolig kan fortsette som før i kanskje åtte, ti år. På et tidspunkt vil imidlertid endringene være så store at et sannhetens øyeblikk oppstår. De eksisterende forretnings- og organisasjonsmodellene vil da være forvitret på grunn av relasjonssamfunnets påvirkning av forbrukeratferd, markedsmekanismer samt politiske- og regulatoriske rammebetingelser.

Dette er også en sannhet som gjelder for DN og andre småarrogante avisredaksjoner. Så derfor passer det bra med å avslutte med et sitat Linda Firveld la ut som kommentar til innlegget mitt på Kampanje:

«I have to change to stay the same. » (Willem de Kooning)

Postet i Generelt | 1 kommentar

Presidentvalget i USA

Den 6. november er det valg på det som omtales som verdens mektigste mann. Microtargeting av velgere er den nye trenden, basert på avansert Data Mining av Big Data fra alt fra sosiale medier til konsumentundersøkelser, skriver Robert L. Mitchell i Computerworld fredag i ”Campaign 2012: Mining for potential voters”.

Partiene søker etter velgere gjennom firmaer som tilbyr microtargeting-analyser og tjenester. De har databaser på flere hunder terrabyte på både registrerte og uregistrerte velgere med informasjon om alle former for velgertransaksjoner, preferanser, hvilke saker velgerne er opptatt av, hvilke saker de støtter, om de har tenkt å stemme, osv. Sammen med demografiske data om etnisitet, kjønn, alder, inntekt, interesser, hobbier og livsstil, størrelsen på husholdningen, osv. Velgerinformasjonen får de fra den enkelte stat. I de tilfeller staten ikke tilbyr slik elektronisk velgerinformasjon, benyttes modeller som simulerer hvem som er demokrat og republikaner, og om det er sannsynlig at vedkommende skal stemme eller ikke.

På grunnlag av analysene utarbeides spesialtilpassede budskap som sendes til de som trolig ikke har tenkt å stemme og til de som ikke har bestemt seg for hvem de skal stemme på. Velgere med sikre stemmer går altså fri for denne pågangen.

I følge ett av analysebyråene er denne microtargeting trenden kommet for å bli, men innen neste presidentvalg vil den ha flyttet seg fra e-post til mobil. Jeg vil gjerne ha en oppskrift på hvordan jeg kan unngå dette om det skulle komme til Norge – holder det å opplyse på Facebook at jeg har stemt ved hvert eneste valg etter at jeg fikk stemmerett og at jeg har stemt på samme parti de siste 25 årene?

Postet i Generelt | Kommentarer av

Nettkommunikasjon som symptom

Når vi en stund har «nippet til» online kommunikasjon er vi fristet til å tro at dette utgjør en stor del av ekte samtale. Det  er hovedbudskapet til psykolog og professor Sherry Turkle, i en artikkel publisert i Aftenposten Innsikts’ julinummer i år. I «Flukten fra samtalen» beskriver hun hvordan hun oppfatter sosiale medier og den dominerende nettkommunikasjonen som en faretruende erstatter for den tidligere ansikt- til- ansikt- kommunikasjonen. Overgangen fra samtale til nettkommunikasjon har ført menneskene fra konversasjon til å være alene sammen. Teknologien har ikke bare forandret hva vi gjør, men også HVEM vi er.

Med teknologien fulgte nye, åpenbart smarte og gunstige løsninger for rask og effektiv kommunikasjon. Det Turkle framhever som faremomentet oppi det hele, er menneskers tilbøyelighet til å bytte ut denne typen kommunikasjon med ekte, menneskelige relasjoner. Å prate sammen i den tradisjonelle forstand er knyttet til å forstå og kjenne hverandre. Under samtale er vi oppmerksomme på toner og nyanser i språket. Og til disse knytter det seg en oppfordring om å se ting fra en annen persons synsvinkel på en annerledes, og ifølge Turkle bedre, måte enn ved nettkommunikasjon. Mens nettkommunikasjon gir muligheten for redigering, beskrives menneskelige relasjoner som innholdsrike, rotete og krevende. Med de nye kommunikasjonsmåtene har vi lagt oss til en vane med å rydde opp ved hjelp av teknologien.

Turkle skriver at det ligger en vesensforskjell i hvilke bruksområder nettkommunikasjon og ansikt-til- ansikt- kommunikasjon egner seg til; «(…) E-post, Twitter og Facebook, alle disse har sin plass i politikk, handel, romantikk og vennskap. Nettkommunikasjon i små drypp er egnet til innsamling av enkeltstående biter av informasjon(…)».  Mens ansikt-til- ansikt- kommunikasjon utspiller seg langsomt, og på denne måten lærer oss tålmodighet, vil økningen i volum og hastighet på de elektroniske forbindelsene gjøre at vi forventer raskere svar. For å forsikre oss om at hastighetskravet vårt tilfredsstilles, fordummer vi kommunikasjonen; vi stiller enklere spørsmål, også i viktige saker. «Vi har plassert oss selv i en kontinuerlig nyhetssending».

Turkles perspektiv på teknologiens påvirkning kan minne om sosiolog Ferdinand Tönnies’ teori om hva overgangen til det moderne samfunn ville gjøre med menneskelige relasjoner. Han så for seg at fremveksten av det moderne industrisamfunnet også innebar en overgang fra en tilværelse preget av gemeinschaft til en samfunnsform preget av gesellschaft. Gemeinschaft beskriver han som en livsform bygget omkring relasjoner mellom mennesker som er nært knyttet til hverandre. Gemeinschaft er natulig, intimt, nært og kjent, og en deltar i det som et helt menneske med følelser og sinn. Gesellschaft er i motsetning til dette konstruert og kunstig og med relasjoner mellom mennesker som er planlagte, kalkulerte og spesialiserte. I gesellschaft opptrer individene bare med deler av seg selv, og følelser har ingen plass.

«jeg deler, derfor er jeg»

Teknologien brukes til å definere oss selv, ved å dele tanker og følelser etter hvert som vi opplever dem. Og denne kontinuerlige nettkontakten representerer vår flukt fra ensomheten- fra vår evne til å være alene og hente oss inn. Mens mange tenker seg at nettkontakten skal få oss til å føle oss mindre ensomme og isolerte, hevder Turkle at det er stikk motsatt. At dersom vi ikke klarer å være alene, er sannsynligheten større for at man føler seg ensom. Som forslag til unngåelse av denne ensomme skjebnen, forslår Turkle følgende alternativer: Gjør visse områder i leiligheten, som feks spisestuen, teknologifri, gjør bilen «dingsfri», og husk å lytte til menneskene rundt deg- også innimellom eposter og facebookinnlegg.

Frykten for å være alene og den sammenhengende, konstante nettkontakten med verden rundt oss har gjort oss rastløse og de fleste av oss tilbøyelige til å fiske opp mobilen eller ipaden når vi er alene selv bare en kort stund. I slike tilfeller mener Turkle nettkommunikasjon er et symptom, ikke en kur, og at denne impulsen skaper en ny væremåte. Hun mener godviljen mange av oss møter stadige nye teknologiske hjelpemidler med viser nettopp i hvor stor grad vi har forvekslet samtale med nettkommunikasjon; «(…)simulert medlidenhet godtas som tilstrekkelig til hverdags».

Hvorvidt interaksjonen mellom mennesker virkelig er blitt så mediert som Turkle framstiller det vil nok noen være uenige i. Men det at vi bruker atskillig større deler av tiden vår foran en skjerm gjelder for de fleste av oss. I et samfunn hvor sosial kapital blir stadig viktigere, er muligheten for å opprettholde kontakten, om enn overflatisk, med andre mennesker essensiell. Nettkontakt gjør nettverksbygging og –pleie til noe stadig mindre tidkrevende. Også de svake båndene vi har til andre mennesker nevnes ofte som en viktig ressurs, fordi mennesker utenfor vår innerste sirkel er annerledes fra oss selv, og kan bidra med både verdifull innsikt og et annerledes perspektiv på verden enn mennesker vi omgås tett med. Nettopp på grunn av denne distinksjonen har de gjerne også kontakt med andre personer og tilgang til andre ressurser enn oss selv. Nettkommunikasjon som supplement til slik relasjonsbygging er sånn sett en genial ting!

Og til tross for den økte nettbruken kan man til stadighet observere yrende liv på Oslos mange kaffebarer og cafeer. Kanskje er den såkalte flukten fra samtalen ikke en flukt, men heller en måte å få til en form for sosialt samvær, også blant de av oss som ikke finner tid i en hektisk hverdag til et par timer over en kopp kaffe? For de i tidsklemma er 10 minutter på Facebook atskillig lettere å skvise inn enn å møte noen ansikt-til- ansikt, uten at man nødvendigvis dermed foretrekker denne kommunikasjonsformen.  Ville folk flest valgt en 3 timer lang Facebooksamtale fremfor den tilsvarende tiden tilbrakt på cafe med venner venner? Jeg er optimistisk, og antar at svaret er nei.

Postet i Generelt | Kommentarer av

Med Toril Moi i ytterkantene av det vi kan fatte

Med referanse til sin kommende bok med diskusjoner rundt filosofene Ludwig Wittgenstein og Stanley Cavell holdt Toril Moi foredrag i Oslo. Moi som til daglig underviser på Duke Universitetet i USA, har etter hvert utviklet en legendarisk status. Ikke uten grunn, for hva venter man seg vel når emnet er dagligspråkfilosofi og spørsmålene som Moi åpner med er:

Hvorfor betyr «fem røde epler» akkurat «fem røde epler»? Hva er en umiak? Hva er forholdet mellom ordene og tingene, språket og verden?

På kjent vis loser Moi forsamlingen igjennom avanserte tankemodeller; Wittgenstein og Cavell så vel som Augustin og Decartes – og hun får oss til å le og undres over hva som skal til for å skape mening, enten vi står midt oppe i en masse informasjon eller vi beveger oss helt i ytterkant av det vi kan fatte.
Moi går foran oss som en fakkel av positiv kraft: Vær ikke redde! beroliger hun forsamlingen og maner til kunnskapsbygging. For bare vi trener nok, – vil vi finne ny mening, sette ord på det og overkomme redselen for det ukjente.

I beskjeden form skal jeg forsøke å formulere noe fra notatene jeg tok fra foredraget. Faglig mangel gjør nok at en del punkter ikke gir den fulle filosofiske innsikt, men jeg deler av det jeg har fått med.

Språket er en representasjon, en handling, et uttrykk som griper inn i verden. Måten jeg uttrykker meg på, sier noe om min forståelse av verden. Slik er det alltid å utsette seg for en risiko å skulle artikulere seg. Ved det fremviser jeg noe av meg selv. ”Att göra bort sig” er et godt svensk uttrykk for å si eller gjøre noe som andre synes er dumt. Det er ingen ønsket situasjon å bli oppfattet som dum. I det hele tatt er det en underliggende følelse av fare ved å skulle si noe nytt og annerledes. Vi trenes som barn inn i en sosial og kulturell verden, til å snakke logisk riktig slik at vi forstår hverandre. Wittgenstein og Cavell fremviser gjennom sine filosofiske diskusjoner hvordan vi har tilegnet oss koder for betydning og bruk av dagligspråket.

I Wittgensteins historie om noen som kommer til kjøpmannen og bestiller fem røde epler, ler vi godt av det absurde i at kjøpmannen tar frem et fargekart fra skuffen og forsikrer seg om at fargen på eplene er korrekt. Vi vet jo godt at det er angivelsene fem og ikke tre som er viktig for antallet, og at det er frukten epler og ikke appelsiner som er den viktigste informasjonen i den bestillingen som er gitt. Eksemplet med epler gir anledning til en rekke litterære referanser, ikke uten grunn er eplene knyttet til historien om hvordan mennesket tok de første stegene ut av paradis. Siden professor Moi fremstår som en skytsengel der oppe på talerstolen, så kunne det neste retoriske trekket være å se de røde eplene som et middel til å bringe oss lukt ut i synden. Og kanskje er det det hun gjør.

Språk som kode kommer til uttrykk også når vi leser litteratur, er på nettet, ser film og teater. Sammen oppfatter vi mening gjennom et sett med tegn som betyr noe for oss. Meningen deler vi med en gruppe som har felles kulturelle referanser. Et godt eksempel er hvordan vi slår opp en mening i ordbøker. Ord er oversatt fra den ene kulturen til den andre. Vanskelighetene oppstår når en handling ikke er overførbar i språket. Ta for eksempel problemet med å oversette setninger som omtaler tyrefektning. På spansk kan ordene være fulle av glød og stolthet for det som er en nasjonalsport. I Norge har vi få referanser til tyrefekting og ordene strekker ikke til for å dekke en slik aktivitet på norsk. Dessuten vil forhold som etikk kanskje også gripe inn og prege vår tenking om ordene som maler frem kampen mellom matador og okse.

Det samme og likevel noe annet kan sies om kokeboken. En oksestek tilberedes med bestemors litt av dette og en kopp med dette, men den ubestemmelige mengden av ingredienser har mest sannsynlig forskjøvet seg i forhold til bruk siden den gang. Nye stekeovner og menneskenes sans for fett og presentasjonsmåter har skapt ny praksis. Derfor trenger vi stadig nye historier, nye ord som kan danne grunnlag for en ny mening. Cavell snakker om et tynt (språklig) nett over en avgrunn. Wittgenstein sier det på en annen måte, at det bare finnes én betydning, den ene betydning som ligger i bruken. Nesten visuelt, ser jeg det for meg, i et bilde av et øyeblikk skjer en handling, et ord – meningen oppstår og slukner.

Ikke noe er så skummelt som når mening opphører. Det kan selv jeg forstå. Her ble jeg sittende å tenke på et intervju jeg gjorde med en norsk oversetter. Hun hadde oversatt en roman av Haruki Murakami. Som en test satte jeg opp originaltekst av Murakami mot den norske oversettelsen,- og en versjon i Google Transelate. Skremmende å se forskjellene.

Det var som om Moi hadde lest tankene mine, for nå begynte hun å snakke om Wittgensteins ord om mennesket som ikke er en automat. I ulike situasjoner peker han på hvordan det er det indre liv som er avgjørende og derfor handler det om et menneske. Her var det viktige meninger om sjel og kropp, det er jeg nesten sikker på. Men, jeg er litt i tvil om rekkefølgen, for vi var innom flere tanker på området. Postmodernister som ser kroppen som død materie og romantikere som ser kroppen som et skjul og hinder for at sjelen skal komme til syne. Descartes ser ut av vinduet og undrer seg på hvordan han kan være sikker på at det er mennesker han ser. Her var Moi også inne på Ibsen og ”Et dukkehjem”. Nora er et menneske og ikke en dukke. Derfor må hun bryte ut.

Her begynte jeg å tenke på min bakgrunn som kommunikatør. I kommunikasjonsteorien snakker James Grünig om ”Excellence in communication”. Idealet hans kommunikasjonsbegrep er å skape en felles forståelse mellom partene. Velger vi ord som vi kan forstå vil dette lede til harmoni og kanskje i sin ytterste konsekvens enighet og fred. Wittgenstein er ikke nødvendigvis opptatt av enighet, men forståelse. Man kan altså være dypt uenig, men likevel forstå hverandre.

Kanskje er det denne innsikten som en god kriminalforfatter tar i bruk? Dette hører sikkert ikke inn, men i teori om kriminallitteratur beskrives gjerne forholdet mellom morderen og detektiven som et omvendt speilbilde. Den ene ødelegger og den andre reparerer. Krimoppskriften krever at detektiven må tenke som morderen, forstå ham for å finne ut hvem han er. Det er fryktelig spennende mens denne forbindelsen mellom de to utspiller seg. Karakterene frastøtes og tiltrekkes av hverandre, kampen om hvem som er sterkest fortelles i ulike handlinger som bringer oss stadig nærmere en løsning. Ah, nå forstår jeg! Om ikke som en opplevelse av fred, men som en slags tilfredsstillelse for leseren.

Filosofen Cavell beskjeftiger seg mye med kritikk av film. Scener fra The Bodysnatschers og Bladerunner spiller ut det truende dilemma hvorvidt karakterene er mennesker eller roboter. Ikke rart det kalles ”horror-filmer”. Det engelske ordet ”horror” inngir en oppfattelse av skrekk, noe monstrøst, avskyelig og knyttes i denne sammenheng til noe som de på engelsk benevner som ”inhuman” – noe umennesklig.

Når noen foretar seg noe grusomt, et mord, en moralsk forkastelig handling, så griper vi til setninger som støter handlingen bort fra oss som mennesker, og bruker ord som ”umennesklig”. Ikke helt på samme måte, men i samme tankerekke ordlegger vi oss med skrekk når vi opplever noe som vi ikke kan sette ord på. Vi vakler i en tilværelsens ytterkant og igjen snakker vi om noe umennesklig. Isteden for å være et modige, bekjempe meningsløsheten, gripes vi av redsel, slår hendene til ansiktet og nikker til hverandre mens vi bekrefter at:- ja, dette er ufattelig, vanskelig, jeg har ikke ord!

Her er det at det demrer en innsikt. Det kan godt hende at vi opplever å stå på stedet hvil, at vi ikke forstår eller er redde for å forsøke oss i ukjent tankestoff. Fort gjort å skylde på en mangel i språket. Det er verdt et forsøk, risikere litt feil, rette opp, men si det litt undrende, spørrende… Snart, vil nye situasjoner oppstå, nye mennesker komme til – og de vil bidra til å sette ord på det. Nye mennesker, flere vil sammen utvikle en ny praksis av ordene. Ny mening dannes. Språklig utvikling vil hele tiden hjelpe oss videre. Slik ble foredraget til Moi en fakkel i mørke, en oppfordring til å holde frem mot nye landskap og våge overskridelser som flytter grenser for det å være til. Så er det bare å glede seg til boken kommer!

Postet i Generelt | 1 kommentar

Doktor Facebook har talt!

SINTEF forsker Petter Bae Brandtzæg har i følge A-magasinet 31. august analysert fjesboka og kommet til at selv om børskursen for øyeblikket ikke er så høy, vil den stige igjen når forretningsmodellen blir mer moden og vi får opp reklamene på mobilen.

Dr. Face kommenterer også at kvinner har relativt sett større makt på Face enn ”i virkeligheten”, og at dette bekreftes av amerikanske undersøkelser. Han mener det skyldes at kvinner har knukket FB-koden på samme måte som de gjorde det med SMS. Kvinner er ifølge Dr. Brandtzæg flinkere til å gi kommentarer, støtte og være tilstede. Han uttaler også at mennene ser ut til å trekke seg mer unna den personlige dialogen, og at det er fare for klasseskiller mellom #SoMe litterater og andre. Spørsmålet er om det ikke også er fare for kjønnsskiller, så sterkt som kvinnene gjør seg gjeldende på FB, men er det bra at det skjer langs ”skravleaksen”?

Før sommeren spurte jeg på denne bloggen om hva den digitale klassereisen gjør med vår sosiale kapital, har jeg fått svaret av Dr. Facebook? I så fall skulle jeg ønske det var mulig å gå ”of the grid”, for FB blir tydeligvis stadig småskravlete og fylt av reklame. Slike faktorer er etter min mening trivialiserende og egnet til å undergrave sosial kapital.

Jeg er jevnlig innom facebook for å ”se hva som skjer” og jeg må innrømme at jeg  innimellom synes at fjesboka ser ut som julebrevet fra helvete. I tillegg er jeg lite begeistret for at FB tilpasser reklamebudskapene basert på min (antatte) profil. Om jeg attpåtil skal fôres  med reklame på mobilen er jeg temmelig sikker på at jeg ikke kommer til å sjekke inn mobilt, men det er nok en luksus jeg ikke kan unne meg så lenge, til det er kanskje våre kommunikasjonsrelasjoner allerede endret for godt.

Men tilbake til hva #SoMe gjør med vår sosiale kapital – jeg tror de kan svekke den snarere enn det motsatte; det alle kan være er det jo ingen som er. Enhver form for kapital er en form for merverdi i forhold til hva andre har, og vi gjør hva vi kan for å skille oss ut.

Selv om #SoMe gir nye muligheter for sosiale markører, vil måten FB og andre flater utvikler seg på være avgjørende for hvilken påvirkning de har på vår sosiale kapital. Blir det for skravlete, reklamefylt og påtrengende vil motkulturer fort oppstå, og de hippeste vil gå lei. Jeg ønsker meg of the grid, men tør jeg det… hva om jeg gikk glipp av noe?

Postet i Generelt | 5 Kommentarer

Sjokolade og annet godt

Her på denne bloggen, og i fagmiljøer for øvrig, diskuteres ofte de prinsipielle sidene ved sosiale medier. Det er kanskje ikke så merkelig. Vi ser stadig nye plattformer rase inn i den sosiale sfæren. Instagram og Pintrest er eksempelvis tjenester som virkelig har slått an blant nordmenn den siste tiden. Utviklingens hastighet er så voldsom, at det noen ganger kan være vanskelig å henge helt med i svingene. Nettopp derfor er det så viktig at vi har tidløse regler som kan anvendes uavhengig av plattform.

 

Konkrete tips
På den annen side er mange av disse prinsipielle ideene og konseptene bare grønnsakene i godteriskåla. Innimellom er det godt med noen konkrete tips som kan hjelpe til med den daglige praktiseringen av sosiale medier. Derfor har jeg lyst til å dele noen praktiske råd som kanskje kan komme dere til gode når dere holder på med sosiale medier.

  • Best i helgene

En undersøkelse gjennomført av BuddyMedia i 2012 indikerer at engasjementsraten for merkevarer er 17% høyere i helgene sammenlignet med ukedagene. Til tross for det er det få merkevarer som tar hensyn til dette mønsteret. Bare 19% av merkevarene i undersøkelsen sendte ut twittermeldigner i helgene. Det finnes flere gode verktøy man kan bruke for å planlegge meldinger, eksempelvis Twuffer. En liste over flere gode planleggingsverktøy finner du her.

  • Twitter på dagen, Facebook på kvelden.

Samme analyse viser at det på Facebook er best å publisere i perioder når brukere ikke er på jobb eller skole. Det betyr mellom klokken 20:00 og 07:00. Så for å øke likes og kommentarer: post innlegg på kveldstid. Det motsatte gjelder for Twitter

 

  • Skriv kortere innlegg

En annen undersøkelse av samme analysefirma vise at innlegg med 80 eller færre tegn genererte 66% høyere engasjement enn innlegg som var legere. Svært konsise innlegg (dvs. under 40 tegn) genererte høyest engasjement. Kun 5% av alle innlegg i undersøkelsen var under 40 tegn.

 

  • Innleggenes struktur

En av de beste teknikkene for å skape engasjement er “fyll inn her”-poster (eksempelvis “I dag hadde jeg ….. på brødskiva”). Denne taktikken genererte ni ganger så mange kommentarer I forhold til andre type innlegg. Kun 1% av bedriftene som deltok i undersøkelsen benyttet denne taktikken.

 

Stemmer disse resultatene med deres erfaring? Har dere andre taktikker som har fungert for dere? Del gjerne de tips og råd dere har i kommentarfeltet under

 

- K j e t i l

 

Postet i Generelt | Kommentarer av

En kinesiskinspirert twittergåte fra Jens …

Fredag etter stengetid slo Jens Stoltenberg til. Uken hans hadde neppe vært den beste. Han var møtt med krav om avgang og en nokså berettiget anklage om at han bedrev “uklar kommunikasjon”. Kommunikasjonen ble ikke mye tydeligere da han kvitterte ut uka med den fantastiske Twitter meldingen “Hvkæ”. Som lyn fra klar himmel og uten forklaring – ikke noe mer og ikke noe mindre – enkelt og greit “Hvkæ”.

Med 165000 følgere blir slikt lagt merke til! Twittermenigheten startet en slags felles idedugnad for å tolke hva denne meldingen muligens kunne bety. Det hele ble ganske muntert. Journalister, vanlige dødelige og uvanlige dødelige slo seg løs:

@mathiasfischer: Det er typisk norsk å være #hvkæ.

@liveoverlier: Det virker jo veldig dramatisk, ingen forvarsel eller noe, bare plutselig #hvkæ…

@birweg: Siv Jensen raser: «Vi i Fremskrittspartiet sa #hvkæ allerede på nittitallet.»"

@hammershaug: Når en manns #hvkæ kan skape så mye fuzz, tenk hvor mye uhvkæ vi kan skape sammen.

@zrrrzzt: jeg hadde ikke #hvkæ med den kvinnen

Plutselig ble målet å få #Hvkæ” til å bli “trending topic” på Twitter. VG, Dagbladet og Aftonbladet tok saken. “Hkvæ” ble førstesidestoff på nettaviser i Norden utover kvelden.

Hele forløpet ville vært umulig for noen år siden. Det fantes rett og slett ingen nettverk og infrastruktur som kunne fasiliteter en slik kollektiv idedugnad hvor hele verden kunne delta – uavhengig av “posisjon, klasse og stand”.

Politisk rådgiver Sindre Fossum Beyer hos statsministeren slo på et tidspunkt fast overfor VG at  “Hvkæ” ikke handlet om testing av et nytt valgkampslagord men ganske enkelt om lommetwitring fra Jens!

Men var det det?

Som strategisk kommunikasjonsvirkemiddel var “Hvkæ” like genialt som det var utilsiktet(?) Fenomenet bygger på en velkjent strategi. Den ble formulert av krigskunstens far Sun Tzus 600 år f.Kr. i hans lærebok om militær strategi “The art of war”. Sun Tzu hevder at i en underliggende posisjon, hvor fienden er overlegen i styrke og antall kan det være en god strategi å forsøke å endre agendaen. Det betyr å få slaget og krigen til å handle om noe annet – slik at den blir utkjempet på nye premisser.

Med sitt “Hvkæ” greide Jens på humoristisk vis virkelig å dreie oppmerksomhetene til noe helt annet – og vekk fra 22juli og politisk betente personalsaker. For humor er jo nesten uansett aldri en dårlig greie.

Så kanskje har vi fått et nyord:

Norsk nyord. Å Hvkæ er med hensikt å flytte en kollektiv oppmerksomhet fra noe ubehagelig til noe helt annet!

Noen mener også Twittermeldingen egentlig var en direktemelding ment for utvalgte personer. “Hvkæ” er rett og slett en kode for “Har Vi Kommuniser Ærlig”.

Da er kanskje svaret nei …

Les artikkel i VG

Les artikkel i Dagbladet

Les artikkel i Aftonbladet

 

Stein Arne Nistad (Twitter: @Senorc) er direktør for rådgiving og strategi i Itera Gazette og leder for DnDs faggruppe for Sosiale medier. Han ga i vår ut en bok om sosiale medier: “Katt i treet hvor skal jeg gå?

Postet i Generelt | Kommentarer av

Om gamle og unge, kvinner og menn og andre Distinksjoner i sosiale medier

Jeg følger opp tråden på bloggen vår i vår, hva gjør sosiale medier med oss? Og er det forskjeller i måter å forholde seg til sosiale medier på?

Geelmuyden Kiese har avdekket at det er forskjeller på gamle og unge leders forhold til sosiale medier – surprise!!!
Hans-Petter Nygård-Hansen hevder at det er forskjell på kvinner og menns forhold til sosiale medier – seriøst!?!?

Klart det er, vårt forhold til teknologi er avhengig av hvilken tidsalder vi tilhører.
Og vi bærer med oss vår kjønns- og annen identitet og våre grunnleggende sosiale behov for å bli sett og inkludert uansett hvilken virkelighet vi beveger oss i.

Spørsmålet er om det er mulig å analysere dette langs flere akser enn gammel – ung, kvinne – mann?

Da er det jeg gjerne vil børste støv av Pierre Bourdieu (1930 – 2002) – den franske sosiologen hvis hovedverk Distinksjonen bør leses av alle med interesse for sosiale markører.

Ifølge WIkipedia er et av de viktigste skillene mellom Bourdieu og andre teoretikere er at han ser på klassene som teoretiske klasser som er fiktive grupperinger og bare eksisterer på papiret. Han bestemmer den enkeltes posisjon ut ifra plassering i «det sosiale rommet». De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil ikke forstå hverandre, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre f. eks. i smak eller utdanning. Men det betyr ikke at de konstruerer en klasse i Marx forstand, det vil si en gruppe mobilisert for et felles mål og mot en annen klasse.

Hans analyse av varianter av småborgerlig smak i Frankrike er en klassiker som er både lett tilgjengelig og svært underholdende, og som gir forklaringen på hvorfor Kjell Inge Røkke trolig liker russisk kaviar.
Hans tese er at det meste av det vi gjør, gjøres for å plassere oss – distingvere oss – i forhold til andre. Langs aksene økonomisk kapital og kulturell kapital vil våre valg være preget av vår bakgrunn og hva vi ønsker å markere.

Min mor er høyskolelektor i forming. Det gir kombinasjonen relativt moderat/høy kulturell kapital og relativt moderat/lav økonomisk kapital i det norske samfunnet i dag. Hun liker Indisk mat. Det er rimelig og eksotisk. Kjell-Inge Røkke har så vidt jeg vet motsatt kombinasjon, og vil da være tilbøyelig til å like russisk kaviar.

De to formene for kapital er konvertible. En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et marked. Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlaget for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Den habitusen som folk tilegner seg et eller annet sted i det sosiale rommet, på grunnlag av bestemte mengder økonomisk kapital eller kulturkapital, fører med seg ulike livsstiler og skaper forskjellige former for smak. De ulike livsstilene vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. Habitus er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes.

I de sosiale mediene kan vi smykke oss med sosiale markører uten at det koster oss noe. Hvilke muligheter gir ikke det? Så er spørsmålet hvordan vi bruker mulighetene og hva det gjør med oss.

Jeg har en god venninne som var fullstendig datanerd. Hun tilbragte timesvis foran skjermen med Cola og Grandiosa,  du kjenner typen? Etter få år som ivrig Facebook-bruker er profilen helt endret. Hun har vært igjennom alle stadiene – fra nerd til Cup-cakebaker, og videre til ivrig frisksporter – om mulig den fremste klassemarkøren i det norske samfunnet i dag. Hun deltar nå i Birken både på ski og sykkel. Spørsmålet er om dette har styrket hennes sosiale kapital?

God klassereise i sommer!

Postet i Generelt | Kommentarer av

Driver menn med nettverk og kvinner med digitale symøter?

Jeg lar meg ofte irritere over diskusjoner om forskjeller mellom kvinner og menn.
Det blir ofte generalisering og unyanserte påstander om at kvinner er slik og menn slik, som om kjønn gjør oss til to homogene grupper.

Irritasjonen var til stede da Geelmuden.Kiese presenterte sin undersøkelse om ledere i sosiale medier. Her hevdet de å ha funnet interessante forskjeller i hvordan kvinnelige og mannlige ledere ser på sosiale medier, som jo selvsagt er et parameter man kan se på, men jeg finner ikke dimensjonen er interessant. Jeg ser så mange andre faktorer som spiller inn, som for eksempel forskjeller i bakgrunn, erfaring, i type bedrift og i type bransje.

For et par uker siden ble jeg med i en herlig diskusjon på Facebook, hvor utspringet til diskusjonen kom fra en spissformulering i et intervju av Hans-Petter Nygård-Hansen i anleding av at han er foredragsholder på Inspirasjonsdagen til Oda-nettverket 24. mai.
Her sier Hans-Petter at «Kvinner må ta en sterkere posisjon i forhold til hvordan sosiale medier utnyttes i profesjonell forstand og ikke bare som et digitalt symøte».

I fare for å falle i samme generaliseringsfelle som jeg vanligvis irriterer meg over, finner jeg her diskusjonen om forskjellen mellom kvinner og menn interessant. Jeg er til dels enig med Hans-Petter, men «symøte»?

Kvinner er underrepresentert i nettverksarenaer, og det er menns nettverksmetoder som er de etablererte, og som derfor muliggjør argumentet for at menn er bedre på nettverksbygging enn kvinner.

Om man ser bort i fra det faktum at kvinner må blir flinkere til å posisjonere seg, tenker jeg det er en anledning til å se på metode.  Jeg tror nemlig at vi kvinner har en annen måte å tilnærme oss nettverksbygging på. Vi bruker de samme nettverkene, enten de er digitale eller ellers i samfunnet. Der menn er flinkere til å posisjonere seg, er vi kvinner er bedre på relasjonsbygging.

Vi bruker forskjellige virkemidler. Der hvor menn har spissere albuer og benytter vi oss av mykere, mer mellommenneskelige virkemidler og jeg tenker at kvinners mykere tilnærming gir oss fordeler i sosiale medier, hvor spisse albuer og digital håndbak fort blir kan oppfattes som støy.

Men hvorfor blir kvinners tilnærming sett på som mindre profesjonell og mer som en «digital syklubb»?

Jeg mener nøkkelen til å lykkes med nettverking er å bygge relasjon. Og skal man bygge relasjon i sosiale medier, enten man representerer seg selv eller en bedrift er åpen og ærlig dialog nøkkelen. For at kommunikasjonen skal oppleves som åpen og ærlig er man nødt til å by på seg selv, tørre å være personlig.

Jeg tror de fleste kvinner har tydelig grense mellom hva som er personlig og privat i det offentlige rom, men at grensen kanskje er nærmere privat enn for mange menn, og dermed blir oppfattet som mer utleverende og dermed også mer syklubb?

Postet i Generelt | 4 Kommentarer

Om Kristeva, litteratur og det å fødes på ny i sosiale media

Det undrer meg hvorfor filosofi og litteraturvitenskap har fått så lite plass i teorier om sosiale medier. I diskusjonene handler det fort om teknologisk forhold, markedsrelaterte kommunikasjonsstrategier eller diskusjoner som ikke er fundert i teori i det hele tatt. Kan hende er det fordi brukerne av disse kanalene ikke har vært så opptatt av å teoretisere og snarere vil kommunisere. Kanskje er det fordi det til nå har vært mest viktig for de som setter premissene – å få folk til å ta kanalen i bruk? Kanskje har det med tid å gjøre? Nå er det etablert en stor mengde kommunikasjon på nettet. Nå vil kanksje flere og flere filosofere over hva dette store kvantum av informasjon kan fortelle oss. Hva slags liv er det som finnes i det digitale rommet og hvordan kan det bidra i våre virkelige liv?

Julia Kristeva skriver i flere av sine teorier om hvordan mennesket danner et subjekt gjennom sitt møte med kulturen. Kristeva er kjent som språkforsker og semiotiker. Litt populært kan man si at hun undersøker hva du sier. Ved å se på hvordan du sier det – og gjennom hva du ikke sier, rytmen i tekst eller utsagn, peker hun på spor til erkjennelse om hvem du kan være – og hvordan du fremstår for andre. Spennende?

Barnet lærer seg sine første rytmiske ytringer i mors mage, mener Kristeva. Mens vi ligger der og skvulper, orienterer vi oss gjennom en rytme av tilstedeværelse, hører dulgte lyder og aner impulser utenfra. Vi fødes med en utstøting fra den trygge ettheten med morskroppen og må møte omverdenen som et eget lite og fremmed subjekt. Dette er en av de mest kritiske øyeblikkene i våre liv, skriver Kristeva.

Uaaaææææ! Ikke rart vi skriker. Vi er i ferd med å fødes inn i vårt nye liv. Og hvordan går det til? Vi holder fast i rytmene våre – svinger frem og tilbake i små ooh og booh – klamrer oss til mor og samtidig orienterer vi oss mot dette tredje nye, verden. Verden er et uoverstigelig stort sanseinntrykk i farger, lukt, lyd, smak… I løpet av kort tid har vi samlet tusenvis av inntrykk, prosessert dem, responderer eller agerer, bytter ut og tar i bruk nye virkemidler, setter en liten prøvende fot frem og danner møysommelig det som skal bli ens egen karakter – et jeg.

Det er dette jeget som Kristeva sporer i sine teorier. Hun leser oss som individer og som en blant mange polyfone stemmer i et samfunn. Lik en Sherlock Holmes sporer hun lag på lag som gir mening til hvorfor noen sier som de sier, eller gjør som de gjør. Ikke fordi vi skal avsløres som tyv eller morder, men fordi hun ønsker å fremholde hvordan mening dannes, hva slags strukturer som er herskende og når de endres. Her er du, sier hun, når hun kommer på besøk, og sylkvast peker på hvilke mønstre som mennesker i en sammenheng blir enige om å dele, bevisst eller ubevisst. Ofte benytter hun tekster fra kjent litteratur, romaner og dikt, for å illustrere hvordan vi tenker. Det er nesten skremmende å se hvor mye en har til felles med romankarakterer diktet opp for flere hundre år siden…

Kristeva har en forkjærlighet, tror jeg, for de som bryter mønstre, de fremstår som annerledes eller plasserer seg litt på siden av det etablerte, hun omtaler en slik person som en dissident. Man må stå litt på siden av det etablerte for virkelig å se hva alle de andre gjør, sier hun. Og vi kan godt ta med oss litt av den anerkjennelsen og kanskje trøsten som ligger i dette. Det gjør ikke noe om du stikker deg ut. Tvert i mot så kan det innebære at du blir i stand til tenke annerledes og formulere ideer som andre enda ikke har sagt. Kanskje var det derfor paven var så redd for kvinner? – og særlig kvinner med rødt hår?

Nok om det- jeg skriver om Kristeva og hennes tanker om subjektet. Også skriver jeg om mulighetene til å filosofere om sosiale medier. Hva skjer hvis vi tar Kristevas teorier inn i erfaringene vi gjør oss med sosiale medier? Er det mulig å bruke hennes tanker om å fødes - inn det å bli til som et virtuelt jeg? Hvordan danner vi et nytt subjekt via våre tastetrykk? Hvilke mønstre, hva slags adferd er det som preger oss, hvem bestemmer rytmene vi inngår i og hvilke muligheter har vi til å velge – og hvis vi velger, – hva skjer da?

Dette kan raskt munne ut i en diskusjon om fri programvare og det destruktive ved spill som har fokus på å drepe. Jeg ser det. Og det er både en relevant og en viktig diskusjon. Men, jeg tror det er mer å hente. Hva er det som driver oss på nettet? Jeg har lyst til å bruke Kristevas eksempler med litteratur. For jeg tror, paradoksalt nok at ord og bilder fra blader og bøker kan bidra til innsikt i den virtuelle verden. Tin Tin, Donald Duck, Dorothy, Dicki Dick Dickens, hvilken karakter er du? Vi klikker oss inn og frydes over felles egenskaper.

Det er skrevet en rekke bøker om å reise. Det er bøker som Alice i Wonderland, Skatten på sjørøverøya, Jorden rundt på 80 dager med flere. Filosofer og teoretikere har beskjeftiget seg med analyser om hvordan romankarakterene beveger seg rundt i sine fiksjoner, hvilke ord de bruker, når og hvor de sier det de sier. Stor mening tillegges hvor forfatteren setter punktum og hva som står i den første og den siste setningen – og hva overskriftene forteller. Tilsvarende er det nyttig å spørre hva slags historie som etableres når et jeg taster sine data inn i sosiale media. Er det bare dikt og forbannet løgn – eller er det livets poesi i elektroniske allgoritmer. Jeg ser frem til mer og flere analyser på området. Det trenger vi. For skal det bli liv laga i sosiale medier så er det grunnleggende at vi vet litt mer om hvordan kan vi bidra til at det blir en god historie.

Postet i Generelt | 1 kommentar