Med Toril Moi i ytterkantene av det vi kan fatte

Med referanse til sin kommende bok med diskusjoner rundt filosofene Ludwig Wittgenstein og Stanley Cavell holdt Toril Moi foredrag i Oslo. Moi som til daglig underviser på Duke Universitetet i USA, har etter hvert utviklet en legendarisk status. Ikke uten grunn, for hva venter man seg vel når emnet er dagligspråkfilosofi og spørsmålene som Moi åpner med er:

Hvorfor betyr «fem røde epler» akkurat «fem røde epler»? Hva er en umiak? Hva er forholdet mellom ordene og tingene, språket og verden?

På kjent vis loser Moi forsamlingen igjennom avanserte tankemodeller; Wittgenstein og Cavell så vel som Augustin og Decartes – og hun får oss til å le og undres over hva som skal til for å skape mening, enten vi står midt oppe i en masse informasjon eller vi beveger oss helt i ytterkant av det vi kan fatte.
Moi går foran oss som en fakkel av positiv kraft: Vær ikke redde! beroliger hun forsamlingen og maner til kunnskapsbygging. For bare vi trener nok, – vil vi finne ny mening, sette ord på det og overkomme redselen for det ukjente.

I beskjeden form skal jeg forsøke å formulere noe fra notatene jeg tok fra foredraget. Faglig mangel gjør nok at en del punkter ikke gir den fulle filosofiske innsikt, men jeg deler av det jeg har fått med.

Språket er en representasjon, en handling, et uttrykk som griper inn i verden. Måten jeg uttrykker meg på, sier noe om min forståelse av verden. Slik er det alltid å utsette seg for en risiko å skulle artikulere seg. Ved det fremviser jeg noe av meg selv. ”Att göra bort sig” er et godt svensk uttrykk for å si eller gjøre noe som andre synes er dumt. Det er ingen ønsket situasjon å bli oppfattet som dum. I det hele tatt er det en underliggende følelse av fare ved å skulle si noe nytt og annerledes. Vi trenes som barn inn i en sosial og kulturell verden, til å snakke logisk riktig slik at vi forstår hverandre. Wittgenstein og Cavell fremviser gjennom sine filosofiske diskusjoner hvordan vi har tilegnet oss koder for betydning og bruk av dagligspråket.

I Wittgensteins historie om noen som kommer til kjøpmannen og bestiller fem røde epler, ler vi godt av det absurde i at kjøpmannen tar frem et fargekart fra skuffen og forsikrer seg om at fargen på eplene er korrekt. Vi vet jo godt at det er angivelsene fem og ikke tre som er viktig for antallet, og at det er frukten epler og ikke appelsiner som er den viktigste informasjonen i den bestillingen som er gitt. Eksemplet med epler gir anledning til en rekke litterære referanser, ikke uten grunn er eplene knyttet til historien om hvordan mennesket tok de første stegene ut av paradis. Siden professor Moi fremstår som en skytsengel der oppe på talerstolen, så kunne det neste retoriske trekket være å se de røde eplene som et middel til å bringe oss lukt ut i synden. Og kanskje er det det hun gjør.

Språk som kode kommer til uttrykk også når vi leser litteratur, er på nettet, ser film og teater. Sammen oppfatter vi mening gjennom et sett med tegn som betyr noe for oss. Meningen deler vi med en gruppe som har felles kulturelle referanser. Et godt eksempel er hvordan vi slår opp en mening i ordbøker. Ord er oversatt fra den ene kulturen til den andre. Vanskelighetene oppstår når en handling ikke er overførbar i språket. Ta for eksempel problemet med å oversette setninger som omtaler tyrefektning. På spansk kan ordene være fulle av glød og stolthet for det som er en nasjonalsport. I Norge har vi få referanser til tyrefekting og ordene strekker ikke til for å dekke en slik aktivitet på norsk. Dessuten vil forhold som etikk kanskje også gripe inn og prege vår tenking om ordene som maler frem kampen mellom matador og okse.

Det samme og likevel noe annet kan sies om kokeboken. En oksestek tilberedes med bestemors litt av dette og en kopp med dette, men den ubestemmelige mengden av ingredienser har mest sannsynlig forskjøvet seg i forhold til bruk siden den gang. Nye stekeovner og menneskenes sans for fett og presentasjonsmåter har skapt ny praksis. Derfor trenger vi stadig nye historier, nye ord som kan danne grunnlag for en ny mening. Cavell snakker om et tynt (språklig) nett over en avgrunn. Wittgenstein sier det på en annen måte, at det bare finnes én betydning, den ene betydning som ligger i bruken. Nesten visuelt, ser jeg det for meg, i et bilde av et øyeblikk skjer en handling, et ord – meningen oppstår og slukner.

Ikke noe er så skummelt som når mening opphører. Det kan selv jeg forstå. Her ble jeg sittende å tenke på et intervju jeg gjorde med en norsk oversetter. Hun hadde oversatt en roman av Haruki Murakami. Som en test satte jeg opp originaltekst av Murakami mot den norske oversettelsen,- og en versjon i Google Transelate. Skremmende å se forskjellene.

Det var som om Moi hadde lest tankene mine, for nå begynte hun å snakke om Wittgensteins ord om mennesket som ikke er en automat. I ulike situasjoner peker han på hvordan det er det indre liv som er avgjørende og derfor handler det om et menneske. Her var det viktige meninger om sjel og kropp, det er jeg nesten sikker på. Men, jeg er litt i tvil om rekkefølgen, for vi var innom flere tanker på området. Postmodernister som ser kroppen som død materie og romantikere som ser kroppen som et skjul og hinder for at sjelen skal komme til syne. Descartes ser ut av vinduet og undrer seg på hvordan han kan være sikker på at det er mennesker han ser. Her var Moi også inne på Ibsen og ”Et dukkehjem”. Nora er et menneske og ikke en dukke. Derfor må hun bryte ut.

Her begynte jeg å tenke på min bakgrunn som kommunikatør. I kommunikasjonsteorien snakker James Grünig om ”Excellence in communication”. Idealet hans kommunikasjonsbegrep er å skape en felles forståelse mellom partene. Velger vi ord som vi kan forstå vil dette lede til harmoni og kanskje i sin ytterste konsekvens enighet og fred. Wittgenstein er ikke nødvendigvis opptatt av enighet, men forståelse. Man kan altså være dypt uenig, men likevel forstå hverandre.

Kanskje er det denne innsikten som en god kriminalforfatter tar i bruk? Dette hører sikkert ikke inn, men i teori om kriminallitteratur beskrives gjerne forholdet mellom morderen og detektiven som et omvendt speilbilde. Den ene ødelegger og den andre reparerer. Krimoppskriften krever at detektiven må tenke som morderen, forstå ham for å finne ut hvem han er. Det er fryktelig spennende mens denne forbindelsen mellom de to utspiller seg. Karakterene frastøtes og tiltrekkes av hverandre, kampen om hvem som er sterkest fortelles i ulike handlinger som bringer oss stadig nærmere en løsning. Ah, nå forstår jeg! Om ikke som en opplevelse av fred, men som en slags tilfredsstillelse for leseren.

Filosofen Cavell beskjeftiger seg mye med kritikk av film. Scener fra The Bodysnatschers og Bladerunner spiller ut det truende dilemma hvorvidt karakterene er mennesker eller roboter. Ikke rart det kalles ”horror-filmer”. Det engelske ordet ”horror” inngir en oppfattelse av skrekk, noe monstrøst, avskyelig og knyttes i denne sammenheng til noe som de på engelsk benevner som ”inhuman” – noe umennesklig.

Når noen foretar seg noe grusomt, et mord, en moralsk forkastelig handling, så griper vi til setninger som støter handlingen bort fra oss som mennesker, og bruker ord som ”umennesklig”. Ikke helt på samme måte, men i samme tankerekke ordlegger vi oss med skrekk når vi opplever noe som vi ikke kan sette ord på. Vi vakler i en tilværelsens ytterkant og igjen snakker vi om noe umennesklig. Isteden for å være et modige, bekjempe meningsløsheten, gripes vi av redsel, slår hendene til ansiktet og nikker til hverandre mens vi bekrefter at:- ja, dette er ufattelig, vanskelig, jeg har ikke ord!

Her er det at det demrer en innsikt. Det kan godt hende at vi opplever å stå på stedet hvil, at vi ikke forstår eller er redde for å forsøke oss i ukjent tankestoff. Fort gjort å skylde på en mangel i språket. Det er verdt et forsøk, risikere litt feil, rette opp, men si det litt undrende, spørrende… Snart, vil nye situasjoner oppstå, nye mennesker komme til – og de vil bidra til å sette ord på det. Nye mennesker, flere vil sammen utvikle en ny praksis av ordene. Ny mening dannes. Språklig utvikling vil hele tiden hjelpe oss videre. Slik ble foredraget til Moi en fakkel i mørke, en oppfordring til å holde frem mot nye landskap og våge overskridelser som flytter grenser for det å være til. Så er det bare å glede seg til boken kommer!

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Med Toril Moi i ytterkantene av det vi kan fatte

  1. This is a very carefully managed blog. It makes me want to sign up for the RSS feed