Nettkommunikasjon som symptom

Når vi en stund har «nippet til» online kommunikasjon er vi fristet til å tro at dette utgjør en stor del av ekte samtale. Det  er hovedbudskapet til psykolog og professor Sherry Turkle, i en artikkel publisert i Aftenposten Innsikts’ julinummer i år. I «Flukten fra samtalen» beskriver hun hvordan hun oppfatter sosiale medier og den dominerende nettkommunikasjonen som en faretruende erstatter for den tidligere ansikt- til- ansikt- kommunikasjonen. Overgangen fra samtale til nettkommunikasjon har ført menneskene fra konversasjon til å være alene sammen. Teknologien har ikke bare forandret hva vi gjør, men også HVEM vi er.

Med teknologien fulgte nye, åpenbart smarte og gunstige løsninger for rask og effektiv kommunikasjon. Det Turkle framhever som faremomentet oppi det hele, er menneskers tilbøyelighet til å bytte ut denne typen kommunikasjon med ekte, menneskelige relasjoner. Å prate sammen i den tradisjonelle forstand er knyttet til å forstå og kjenne hverandre. Under samtale er vi oppmerksomme på toner og nyanser i språket. Og til disse knytter det seg en oppfordring om å se ting fra en annen persons synsvinkel på en annerledes, og ifølge Turkle bedre, måte enn ved nettkommunikasjon. Mens nettkommunikasjon gir muligheten for redigering, beskrives menneskelige relasjoner som innholdsrike, rotete og krevende. Med de nye kommunikasjonsmåtene har vi lagt oss til en vane med å rydde opp ved hjelp av teknologien.

Turkle skriver at det ligger en vesensforskjell i hvilke bruksområder nettkommunikasjon og ansikt-til- ansikt- kommunikasjon egner seg til; «(…) E-post, Twitter og Facebook, alle disse har sin plass i politikk, handel, romantikk og vennskap. Nettkommunikasjon i små drypp er egnet til innsamling av enkeltstående biter av informasjon(…)».  Mens ansikt-til- ansikt- kommunikasjon utspiller seg langsomt, og på denne måten lærer oss tålmodighet, vil økningen i volum og hastighet på de elektroniske forbindelsene gjøre at vi forventer raskere svar. For å forsikre oss om at hastighetskravet vårt tilfredsstilles, fordummer vi kommunikasjonen; vi stiller enklere spørsmål, også i viktige saker. «Vi har plassert oss selv i en kontinuerlig nyhetssending».

Turkles perspektiv på teknologiens påvirkning kan minne om sosiolog Ferdinand Tönnies’ teori om hva overgangen til det moderne samfunn ville gjøre med menneskelige relasjoner. Han så for seg at fremveksten av det moderne industrisamfunnet også innebar en overgang fra en tilværelse preget av gemeinschaft til en samfunnsform preget av gesellschaft. Gemeinschaft beskriver han som en livsform bygget omkring relasjoner mellom mennesker som er nært knyttet til hverandre. Gemeinschaft er natulig, intimt, nært og kjent, og en deltar i det som et helt menneske med følelser og sinn. Gesellschaft er i motsetning til dette konstruert og kunstig og med relasjoner mellom mennesker som er planlagte, kalkulerte og spesialiserte. I gesellschaft opptrer individene bare med deler av seg selv, og følelser har ingen plass.

«jeg deler, derfor er jeg»

Teknologien brukes til å definere oss selv, ved å dele tanker og følelser etter hvert som vi opplever dem. Og denne kontinuerlige nettkontakten representerer vår flukt fra ensomheten- fra vår evne til å være alene og hente oss inn. Mens mange tenker seg at nettkontakten skal få oss til å føle oss mindre ensomme og isolerte, hevder Turkle at det er stikk motsatt. At dersom vi ikke klarer å være alene, er sannsynligheten større for at man føler seg ensom. Som forslag til unngåelse av denne ensomme skjebnen, forslår Turkle følgende alternativer: Gjør visse områder i leiligheten, som feks spisestuen, teknologifri, gjør bilen «dingsfri», og husk å lytte til menneskene rundt deg- også innimellom eposter og facebookinnlegg.

Frykten for å være alene og den sammenhengende, konstante nettkontakten med verden rundt oss har gjort oss rastløse og de fleste av oss tilbøyelige til å fiske opp mobilen eller ipaden når vi er alene selv bare en kort stund. I slike tilfeller mener Turkle nettkommunikasjon er et symptom, ikke en kur, og at denne impulsen skaper en ny væremåte. Hun mener godviljen mange av oss møter stadige nye teknologiske hjelpemidler med viser nettopp i hvor stor grad vi har forvekslet samtale med nettkommunikasjon; «(…)simulert medlidenhet godtas som tilstrekkelig til hverdags».

Hvorvidt interaksjonen mellom mennesker virkelig er blitt så mediert som Turkle framstiller det vil nok noen være uenige i. Men det at vi bruker atskillig større deler av tiden vår foran en skjerm gjelder for de fleste av oss. I et samfunn hvor sosial kapital blir stadig viktigere, er muligheten for å opprettholde kontakten, om enn overflatisk, med andre mennesker essensiell. Nettkontakt gjør nettverksbygging og –pleie til noe stadig mindre tidkrevende. Også de svake båndene vi har til andre mennesker nevnes ofte som en viktig ressurs, fordi mennesker utenfor vår innerste sirkel er annerledes fra oss selv, og kan bidra med både verdifull innsikt og et annerledes perspektiv på verden enn mennesker vi omgås tett med. Nettopp på grunn av denne distinksjonen har de gjerne også kontakt med andre personer og tilgang til andre ressurser enn oss selv. Nettkommunikasjon som supplement til slik relasjonsbygging er sånn sett en genial ting!

Og til tross for den økte nettbruken kan man til stadighet observere yrende liv på Oslos mange kaffebarer og cafeer. Kanskje er den såkalte flukten fra samtalen ikke en flukt, men heller en måte å få til en form for sosialt samvær, også blant de av oss som ikke finner tid i en hektisk hverdag til et par timer over en kopp kaffe? For de i tidsklemma er 10 minutter på Facebook atskillig lettere å skvise inn enn å møte noen ansikt-til- ansikt, uten at man nødvendigvis dermed foretrekker denne kommunikasjonsformen.  Ville folk flest valgt en 3 timer lang Facebooksamtale fremfor den tilsvarende tiden tilbrakt på cafe med venner venner? Jeg er optimistisk, og antar at svaret er nei.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Comments are closed.